En av de få tingene det er trygt å gjøre akkurat nå, er å gå tur. I mitt nabolag, i Oslo, men med nærhet til skog og mark, er det mange barnefamilier på tur. Kanskje kan dere nå bli med barna inn i Hundremeterskogen! Å gå på tur med barn kan være ganske spennende. Det skal ikke mye til, før det åpnes opp for refleksjoner og muligheter for nyervervede kunnskaper.
Mye kjekt å oppdage ute i naturen!
I egen barnehage fant vi oss en «Hundremeterskog» ca. 100 meter fra barnehagen. Vi opplevde at turene i denne skogen var minst like verdifulle for barn og voksne som store langturer som krevde mye planlegging og stor grad av struktur fra de voksnes side. Et år plukket vi ut et tre i skogen vår. Vi knyttet et rødt bånd rundt treet og bestemte at det var vårt. Vi tok bilde av treet. På denne måten lærte barna noe om hva som skjer fra sommer til høst til vinter til vår. Å følge treet om våren var særlig spennende. Plutselig en dag hadde treet vårt fått blader. Vi lærte at noen likte å bo under treet. Barna lurte på hvorfor og forsøkte å legge seg ned under treet. Kanskje ikke så rart at maur og andre småkryp likte seg godt her – det var faktisk ganske fint under treet. Så en dag vi kom, hoppet et ekorn rundt i treet vårt. Enda en god opplevelse.
En dag finner Johan (5 ½) et blad. Ikke et friskt grønt blad, men et blad som har ligget lenge på bakken og som du kan se årene inni. Han tar det med til Unni (voksen) og spør om hun har sett et sånt før. Jo, Unni har da det. Johan setter seg på Unnis fang, og de to begynner å studere bladet og undre seg sammen. «Hvis jeg putter dette bladet ned i jorda, vil det da komme opp et nytt tre?» «Nei,» svarer Unni. Det er jo underlig, mener Johan, for hvis man putter et frø i jorda så kommer det opp en hel plante, og når han altså putter ned et helt blad, kommer det ingenting. Unni og Johan undrer seg over dette og over andre underlige ting i naturen i over en halv time. Begge kommer ut av samspillet med ny kunnskap.
Å ta en tur ut med barna i disse dager, vil gi oss et pusterom fra bekymringer og negative tanker.
«Markjordbær? Hvorfor ikke bakkejordbær – så slipper vi å være redd for mark!»
Vi er på en liten tur i barnehagens nærområde. Mie (6 år) er med. Vi oppdager plutselig at det vokser markjordbær langs veikanten. «Se ...» sier jeg «... markjordbær! Det er godt det. De må vi smake på!» Da kommer det kjapt fra Mie: «Nei, er du gæern? Det er mark i dem!» Jeg ser forundret på henne og sier at nei, det er da ikke mark i jordbær. Da svarer hun: «Hvorfor heter det markjordbær da?» Jeg forklarer at vi kaller dem markjordbær fordi de vokser på marka, altså på bakken. Svaret mitt blir umiddelbart møtt med en innvending; «Hvor vokser vanlige jordbær, vokser ikke de også på marka?» «Jo,» svarer jeg og merker at mine kunnskaper er litt mangelfulle. Denne jenta tenker på mye som jeg aldri har ofret en tanke. Da kommer jeg på ordet markblomster. «Har du hørt om markblomster? Det er blomster som vokser uten at noen har plantet dem. Der ser du noen," jeg peker, " de er utenfor hagene, ingen har plantet dem, de kommer hvert år av seg selv!» Mie har en siste kommentar: «De kunne hett bakkejordbær, så hadde vi ikke trengt å være redd for mark!» En lengre diskusjon om dette følger. Både barn og voksne kommer hjem med ny kunnskap om naturen.
Villkirsebær? Det rører jo ikke på seg en gang!»
På en annen tur i nærområdet oppdaget vi et kirsebærtre. Dette syntes vi var merkelig. Ingen har da vel plantet det der ute i skogen? Hvordan har det kommet seg dit mon tro? Jeg sier til barna at min teori går ut på at en fugl har spist et kirsebær med steinen i og bæsja steinen ut. Så har det altså på mirakuløst vis vokst opp et nytt kirsebærtre her. «Hva tror dere?» Forklaringen fører til mye latterutbrudd – ikke så rart siden ordet bæsj ble benyttet. Når vi så har ledd fra oss, kommer det nok en gang fra Mie: «Hva skal vi kalle dette treet?» Jeg blir litt usikker, siden jeg fortsatt har markjordbærene friskt i minne. «Vet du at slike kirsebærtrær som vokser vilt, kaller vi for villkirsebær!» Da kommer det ettertenksomt: «Du kan vel ikke kalle et tre for vilt, det rører jo ikke på seg engang!» Det har jo Mie helt rett i!
God tur!
Comments