På tur med de yngste barna – om å legge ut spor
Trollstua skal ut på tur med toåringene. Turen går rundt nabobygget. Men er ikke det en veldig kort tur, tenker du kanskje. Jo det er det, ca. 250 meter totalt, men for en opplevelse.
Allerede etter 20 meter venter den første, store opplevelsen. Barna har gått ruta før, og de kaster seg ned på bakken foran en rist på bakken. «Oi, hvem er det som bor der nede?» spør pedagogen. «Krokodillen!» – eller «totodillen» svarer ivrige barn.
Barna skal mate krokodillen, og de leter etter småstein, som de kan slippe ned til den. «Ser dere den?» pedagogen legger seg også på kne for å ta en titt. «Dæl!» en liten gutt på snart to er ivrig og peker ned i det svarte hullet. «Hvor da? Du må vise meg!» sier pedagogen. «Å ja, nå ser jeg den!» 4 små og to store neser ned i en rist på fortauet. De tar seg god tid. Snakker om krokodillen, hva den gjør hele dagen nede i dette hullet. Om at nå er krokodillen god og mett. Det mangler ikke på engasjement fra verken voksne eller barn. Omsider er det klart for å gå videre, krokodillen har sovnet der nede, god og mett!
Noen meter senere, står et stort furutre. Frida, 2 år, løper i retning treet, så stopper hun, lister seg rundt treet og titter bak trestammen. Hun snur seg og ser på de andre i gruppa. Hun tar fingeren opp til munnen og hvisker «hysj!» «Er de hjemme?» spør pedagogen. «Mm!» Frida er ekstatisk. «Er de våkne?» Frida rister på hodet. «Sover trollene?» Frida nikker. Alle lister seg fram og titter rundt hjørnet. «Hysj!» Alle er stille – trollene (to steintroll som bor bak treet) må for all del ikke vekkes!
Barna lister seg videre på veien rundt huset. Her er det en rett asfaltert, bilfri vei på baksiden av huset. Nå har de kommet til «løpebanen». Det er tegnet et paradis på asfalten og noen av barna begynner å hoppe. Noen barn løper det forteste de kan fram og tilbake. Det er på tide å rope: «Heia, heia!
Turen er snart over for i dag, men i dag dukker det opp en uventet overraskelse. Naboen kommer ut med sin engelske setter – i bånd. «Vent litt, vi må først spørre om vi kan få lov til å hilse!» sier den voksne. Naboen bekrefter at det går helt fint. Hunden setter seg rolig ned og alle som har lyst får lov til å hilse. Hunden sitter rolig mens de barna som føler seg trygge nok, klapper litt på han.
For en tur – når de går den siste lille biten av runden rundt huset, snakker de sammen om hva de har sett og opplevd. Barna bidrar med sine innspill både verbalt og nonverbalt. Der ligger barnehagen. Da skal de krysse veien. De står helt stille på veikanten (det er en vei med særdeles lite trafikk, men toåringene holder hverandre og de voksne i hånden. De ser til begge sider før de krysser veien og løper inn i barnehagen. Nå skal det bli godt å sove litt!
God tur!
Comments