Likeverd i kommunikasjon mellom barn og foreldre

Kari Pape
1. mars 2020
3 min lesing

Oppdatert: 22. juni 2021

Av Kari Pape

I eksemplet under ser vi hvordan en mamma behandler gutten sin. Jeg har vondt for å tro at hun gjør dette for å skade ham, men er samtidig helt sikker på at det er det hun faktisk gjør! Mangel på likeverd i kommunikasjonen mellom mor og barn er påfallende i dette eksemplet:

Slik gikk det i to timer – nesten uten stopp. Det merkeligste av alt var at ingen av passasjerene på toget så ut til å reagere på noe av det Kolbjørn gjorde.

Det som kanskje plaget meg aller mest i denne situasjonen, var mitt eget manglende mot. Jeg ønsket så inderlig å gripe inn, men turde ikke. I samtale med min eldste sønn etterpå var han helt tydelig på hva han syns om at jeg, som fagperson og medmenneske, hadde sittet handlingslammet i kupeen og hørt på disse krenkelsene. Da jeg spurte hva han ville gjort, svarte han:

Jeg ville gått rolig gjennom kupeen, jeg ville ikke laget noe nummer ut av det, for da hadde jeg jo lagt meg på samme lavmål som moren. Så ville jeg gått helt bort til henne, sett henne inn i øynene og sagt; "Nå har Kolbjørn fått nok kjeft!". Så ville jeg gått tilbake og satt meg!

Sånn er det når man har lært seg å ta ansvar! – Jeg håper ikke det er for sent for meg!

Snakk sammen om fortellingen:

Hva er det mor driver med?
Hva gjør dette med Kolbjørns selvfølelse?
Hvorfor sier ikke far noe?
Tror hun at det er oppdragelse hun driver med?
Hva tenker Kolbjørn om seg selv?
Hva tenker søsteren om Kolbjørn?
Hva tenker søsteren om seg selv?
På hvilken måte er mors atferd styrende for de to barnas utvikling av selvfølelse?
Prøv å se for deg hvordan mors væremåte overfor Kolbjørn vil kunne prege relasjonene i denne familien. Hva tenker du om relasjonen mellom Kolbjørn og moren om en ti års tid!
Til tross for at synet på barn og barndom har endret seg kraftig de senere årene, tror jeg fortsatt det henger igjen mye gammelt tankegods rundt omkring. En ting er at vi teorien kan enes om at alle mennesker er like mye verd. Noe helt annet er det å praktisere likeverd.

Her følger et annet eksempel:

Jeg sitter på et venteværelse sammen med to barnefamilier.

Til sammen har de fem barn. De to pappaene begynner å snakke sammen om barna. Det framgår av samtalen at den ene jenta er fire år og den andre jenta er sju år. Jenta på sju år spør jenta på fire om hun fortsatt bruker bleie. Pappaen svarer: «Jada, det gjør hun, men hun skal slutte i sommer, for da blir hun så stor, ikke sant?»

Da sier faren til den andre jenta: «Ja, hun tisser på seg av og til hun her også!» Jenta på sju ser veldig fortvilet ut og rister på hodet. Da sier faren: «Joda, det går galt av og til.» Jenta på sju ser helt ulykkelig ut og svelger unna tårene, uten at dette ser ut for å affisere pappa.

Begge de to fedrene fortsetter å snakke på barnas vegne, som om barna ikke var til stede.

Snakk om fortellingen- Har dere opplevd liknende? Hvordan ville voksne reagert dersom vi snudde dette på hodet? Se for deg at barna stod og utleverte sine foreldre på en så krenkende måte: